Familiebilder Skaar

2016-12-12-0074
Jens og Marie Skaar på Skiptvet kirkegård.

Jens ble viet til Marie Pedersdatter Bådstangen i Tune kirke i 1863. De bodde de første år på Bådstangen som var Maries barndomshjem. Foreldrene til Jens bodde på Agnalt (midtre), de flyttet hit ca 1850 fra Strand i Onsøy.
I folketellingen fra 1865 er begge registrert gift på Agnalt østre gnr 21 br 7 som er Båtstangen, plass under Agnalt østtre. De hadda da barna Ellen og Johan Fredrik.
Sønnen Ole Petter er født på Lunde i Varteig der Jens er selveier. I fra Varteig Historielags tidsskrift Inga 2006 har Kjell Lunde dolumentert at Jens kjøpte Nedre Lunde 3012/10 1865 til 1870. Se to filer i Media. På Båtstangen var de helt til 1898 (skal det være 1889??) ilg slekts bok om Genne i Skiptvet. Han drev båtbyggeri i mange år fra Båtstangen senere på Skaar.

I folketelllingen fra 1900 er familien registrert bodende på Skaar i drengestua. De hadda da barna Karl, Johannes, Ellen, Anna og Marta.
Knut Skaar kan fortelle at Fredrik ble i gjen på Bådstangen da foreldrene flyttet derifra til Skaar. Han giftet seg med en Augusta Hansd fra Grøtet.
Jens arbeidet i Lensa. Jens var kjent for å være fingernem og konstruerte og bygde lensebåter. Han kjøpte gården Skaar ( 1889) i Skiptvet og båtbyggeriet flyttet med. Skjøtet er kalt Skaar nordre, matrikklenummer 28b/1 og b/3 til Jens Fredriksen Båstangen. Skjøtet er skrevet 9. mai 1989 i Trøgdstad sorenskriveri og Jens betalte 6000 kr for gården.

Stuebygninger er mye lik bygningen på Agnalt som ble oppført da faren til Jens (Fredrik) flyttet til Agnalt i 1846. (Vigdis Nygaard Skaar). Antar at den er satt opp i 1840 årene muligens av samem bygdesnekker.

Den gule stua på Skaar er verkstedet som Jens tok med seg fra Bådstangen.

Gården var godt egnet med stor skog.Jens laget bl a egen vindmølle som vha kabeloverføringer drev sagbruket. Verktøy ble laget av egen hånd, mannen må ha vært et teknisk geni for sin tid.
Jens levde de siste år på Skaar i Skiptvet og døde over 90 år gammel.

Tidlig båtbyggeri fortalt av Johannes Skaar f1902 sønn av Oline datter av Jens:
Johannes Skaar (barn av barnet Oline) født 1902 har en registrert fortelling fra bestefaren Jens Skaar på Borgarsyssel museum. Fra Vigdis Skaar har jeg fått delvis kopi. Der kommer det frem at sønnen Fredrik Bådstangen og Jens arbeidet med å sage bord i Agnalt skogen. De la stokken på bukker og krittslo stokken. Med hånd rammesag (se eget word dok og bilde under Bilder) sto en opp på stokkken (Jens) og Fredrik under stokken og laget bord. Det var vel enklest å sage bord i skogen for å lettere frakte ut av skogen. Spant ble også hogd og saget til. Furu ble brukt.
Jens fikk innspill til teknikk og konstruksjon av båt fra Pettersen - 'Rasmus båtbyggern' fra Hannestad - Yven ilg Johannes Skaar. Rasmus brukte en bredere fasong på båten fremme og smalere bak, det endret Jens til lik bredde som passet elven bedre, også for å få en god ro-båt.
Jens håndlag med å lage tresko kom vel også fra faren Fredrik som var skomaker.
Broren Fredrik Båtstangen bygde også båter også etter at Jens flyttet til Skaar. Og Jeg lagret materialer på Omberg i Rolvsøy, Hannestad og solgte båter i Fredrikstad også.
Noen bøker om båtbyggerier mener lensebåtens konstruksjon kom fra Drammensvassdraget rundt 1860.
I gammelt kart for Båtstangen fra 1947 har jeg avmerket båtbyggeriet etter anvisning fra Unni som var der sammen med pappa Knut Skaar og viste hvor båtbyggeriet stod. I dag er huset borte.

Jens var nevenytting og klarte å realisere ideene sine. Han var en mester å få noe ut av lite, dette smittet på barna. Jentene holdt på med håndarbeide, sydde og guttene snekret og smidde.
Jens laget tresko, det fortelles at dette faget arvet han fra sin far (skomaker). Han forsvant til skogs på lørdagen og kom hjem med ryggsekken full av tresko. Han brukte mest Osp som materiale.
Treskoene tok han med til Sarpsborg torg, og det fortelles at han satte skoene til salgs ved siden av hverandre fra den minste til den største.

Jens ble døpt i Osnøy kirke, faddere var: Marie Arnesd Strand, Maren Olsd Liane, Alexander Olsen Liane, Peder Olsen Liane og Fredrik Olsen Strand.
Foreldrene kjøpte Agnalt mellom 1846 og Jens vokste opp her. Under folketellingen i 1865 bor hans foreldre her med de yngste barna Karoline og Julius.


Johannes drev båtbyggeriet fra Skaar videre på Åleskjær. Kristian Skaar (4. generasjon båtbygger) har skrevet denne teksen om Skaar/Åleskjær båtbyggertrasdisjoner.
Båtbyggertradisjoner

1. Generasjon

Det var Jens Fredriksen som startet opp med båtbygging i Skaar/Åleskjær familien. Han kom opprinnelig fra Onsøy (Fredrikstad), men overtok gården, Båtstangen i Tune (Sarpsborg) en gang mellom 1860 og 1865. Ved siden av gårdsdriften drev han et allsidig virke som snekker. Oppdragene varierte fra tresko til likkister.
Det var her han startet opp produksjon av "Lensebåten" (en gang mellom 1860 og 1870) som har vært i bruk under fløtingen av tømmer i Nes, Glennetangen og Eidet lenser fram til nedleggelsen av fløtingen i Nedre Glomma i 1980 årene.

I 1890 flyttet han til Skår (Skør) i Skiptvet. Her bygde han opp et båtbyggeri - ca. 100 m. fra båtbyggeriet bygde han en vindmølle som skaffet drivkraft til sagen og andre maskiner i båtbyggeriet. En vindmølle var et særegent syn i Østfold, men det viste seg at på Skår var denne kraftkilden meget godt egnet fordi det var svært vindbart der.

Jens Fredriksen var gårdbruker ved siden av båtbyggingen, derfor var det også naturlig at råstoffet til båtproduksjonen ble hentet fra egen skog.

"Lensebåten" (på folkemunne kalt "Skørebåt") var den viktigste produksjonsartikkelen. Men han bygde også slepeprammer til frakt av høy, korn, kjøtt (slakt), levende dyr, materialer etc. Dessuten bygde han en ferje som trafikkerte Minge-Kallasten i Tune (Sarpsborg) rundt århundreskiftet.

Lensebåt

2. Generasjon

I 1912 flyttet sønnen Johannes Skaar til Åleskjær i Skiptvet (et lite småbruk nederst i Skiptvet), hvor han videreførte båtbyggertradisjonen. Som sin far bygde han også båtbyggeri i den ene enden av driftsbygningen hvor han installerte maskinene. Materialene til båtene ble i vesentlig grad tilvirket av råstoff fra egen skog, men etter hvert ble det også nødvendig å kjøpe tømmer fra nabogårdene.
De viktigste produksjonsartiklene var "Lensebåter" og "Eker" (roprammer).
Johannes var både båtbygger og gårdbruker, og i sommerhalvåret var han i tillegg tømmerfløter. I perioden 1919 til 1926 var han heltidsansatt av "Tømmer-direksjonen" som båtbygger. I denne tiden var han fullt beskjeftiget med å bygge "Lensebåter". Som ekstra belønning fikk han 2 karbitlykter av "Tømmer-direksjonen". Dette var en kjærkommen gave, og var i bruk fram til 1920 - da de fikk elektrisk strøm til gården.

Johannes fikk etter hvert mange barn, 10 stykker, og det var naturlig at alle sønnene tok del i båtbyggingen. Likevel var det bare sønnene Einar, Peder og Karl som valgte båtbygging som levevei.

Arbeidstiden var kanskje noe spesiell ved denne "bedriften". Det var ikke snakk om noen særlige fritidsproblemer, for her var også fritidsbeskjeftigelsen båtbygging. Nesten til alle døgnets tider var det noen som arbeidet i båtbyggeriet.

En gang i blant tok hele staben seg fri for å gå på revejakt. "Sotåsen" (i Skiptvet) var "full av rev", og på den tiden kunne revejakt være ganske lønnsomt. Prisen på et skinn tilsvarte 1 - 2 månedslønner.

3. Generasjon

Starten for Øvre Tune Båtbyggeri

I 1929 flyttet sønnen Einar Skaar til Jelsnes i Tune (Sarpsborg) hvor han startet opp med båtbygging. Det første båtbyggeriet var en smie (like i nærheten av stedet der Øvre Tune Båtbyggeri ligger i dag) som han bygde ut til et lite båtbyggeri.
Selv om plassen ikke tillot å bygge annet enn "Eker" (roprammer), forhindret ikke det Einar å bygge større båter. I enden av bygget var det 2 store dører som ble åpnet og lagt midlertidig tak over. Dermed var båtbyggeriet utvidet slik at også større båter (som motorsnekker) kunne bygges.
Den første Tunejolla så dagens lys

Det var i dette båtbyggeriet, i året 1936, den første "Tunejolla" så dagens lys. Selv kalte han båten for "Stevneke", men en dag kom en person som fikk se en ferdig båt, han utbryter: "Dette var en pen Tunejolle". Etter dette fikk båten navnet "Tunejolla".
Selv om båtbyggingen var den viktigste levevei, var Einar også villig til å ta på seg andre oppdrag. Blant annet bygde Einar den første bussen som trafikkerte Jelsnes - Sarpsborg i dette båtbyggeriet.
I 1939 kjøpte Einar Skaar en bygning i Oslo til nedriving som han bygde opp igjen i Jelsnes samme året. Dette er midtbygningen på Øvre Tune Båtbyggeri i dag. I 2. etg. innredet han en leilighet hvor han og familien bodde.

I dette båtbyggeriet videreutviklet han "Tunejolla" som fikk en betydelig utbredelse i området rundt Oslofjorden. Selv om "Tunejolla" i vesentlig grad ble brukt som robåt, ble det også utstyrt en del eksemplarer "Tunejoller" med seil og senkekjøl i denne tiden.

I 1945 flyttet Einar til Moa på Greåker i Tune (Sarpsborg) hvor han bygde opp et nytt båtbyggeri. Hans far, Johannes Skaar kjøpte da båtbyggeriet i Jelsnes av sønnen. I de første 2 årene var det sønnen Karl (Åleskjær) og svigersønnen Paul (Pinås) som stod for driften. Selv drev Johannes som båtbygger og småbruker på Åleskjær i Skiptvet.

Da Johannes ønsket å kvitte seg med båtbyggeriet i Jelsnes, spurte han sønnene Karl (Åleskjær) og Peder (Skaar) om de kunne overta båtbyggeriet. Peder forpaktet på denne tiden et lite småbruk i Skiptvet. Ved siden av gårdsdriften hjalp han sin far på båtbyggeriet på Åleskjær - dessuten drev han en liten produksjon av ski.

I 1948 flyttet han til Jelsnes og gikk i første omgang inn som ansatt i båtbyggeriet sammen med broren og svogeren.
Den 17. oktober 1949 kjøpte Karl og Peder båtbyggeriet i Jelsnes av faren.

Nye varianter av Tunejolla

På slutten av 1940 årene begynte utenbordsmotoren å komme inn på det norske marked, både fra utlandet og fra norske motorfabrikker. "Evinrude" og "Johnson" var kjente merker på utenbordsmotorer som allerede hadde vært i produksjon i mange år, dessuten startet "Sleipner" motorfabrikk i Fredrikstad opp produksjon av sin "Taifun" utenbordsmotor på 1940 tallet. Dette medførte at "Tunejolla" i denne tiden ble bygd i flere varianter. Fra å være en typisk robåt ble "Tunejolla" også konstruert for å takle utenbordsmotoren. I løpet av kort tid ble det produsert flere typer som gikk under navn som "Tunejolla - standard", "Tunejolla - Bred/høy", "Tunejolla - Viking", "Tune-Snipe" og "Tune-Havkatt". På folkemunne ble de ofte kalt "Skaarbåter" alle sammen.
Fra slutten av 1940 årene og fram til slutten av 1960 årene kan man si at det var en glanstid for bygging av småbåter i tre her i Østfold. Særlig i overgangen til 1950 og noen år framover maktet ikke bedriften å etterkomme etterspørselen. Det ble derfor nødvendig å utvide arealet i båtbyggeriet, og ansette flere båtbyggere.
I perioden 1950 til 1960 ble arealet utvidet hele 4 ganger. Fra å bygge båter på 1-2 beddinger i slutten av 1940 årene, bygde de båter på 5-6 forskjellige beddinger i 1960.

I denne perioden var det derfor også nødvendig å anskaffe mer moderne utstyr. Det ble montert en forholdsvis stor kompressor og kjøpt inn mye luftverktøy: borremaskiner, klinkemaskiner, skrumaskiner, pussemaskiner o.l. Det ble innlagt sentralfyr i båtbyggeriet, bygd tømmersag og tørke hvor materialene som ble skåret på sagen kunne tørkes. Det gikk ca. 12 dager til denne tørkeprosessen.
Alt dette gjorde sitt til at produksjonen kunne økes, og med opp til 15 ansatte ble det i denne tiden produsert ca. 300 småbåter i året.

Øvre Tune Båtbyggeri hadde ikke egen skog, derfor var det nødvendig å kjøpe tømmer. Det var strenge krav til materialer som skulle brukes i båt, derfor reiste en av brødrene selv rundt i skogene i Østfold og plukket ut de furutrærne som egnet seg til båtbord. I den første tiden ble tømmeret skåret på sagbruk som tilhørte skogeierne, men som tidligere nevnt ble det i førsten av 1950 årene bygd egen sag hvor materialene ble tilvirket.

Selv om det var "Tunejolla" som hadde sin storhetstid i denne perioden ble det også bygd andre båter som: "Lensebåter", seilbåter og motorsnekker opp til 26 ft.

De fleste båtene som ble bygd havnet nok i området rundt Oslofjorden, likevel var det ganske mange båter som fant sin eiermann utenfor landets grenser. En forhandler i Ålborg i Danmark solgte mange "Tunejoller" i forskjellige varianter.

Det har vært få ulykker i båtbyggeriet, men en februardag (natt) i 1967 ble sagbygningen flammenes rov. Heldigvis var det så mye snø dette året at den reddet selve båtbyggeriet. Foruten selve sagbygningen var det 2 båter og noen verdifulle maler som gikk tapt i flammene.

Sagbygningen ble bygd opp igjen samme året, og alt kunne fortsette etter gammelt mønster.

I parentes kan også nevnes at båtbyggeriet har kommet bygdas befolkning til gode utover det å være arbeidsplass for de ansatte. Bøndene i kretsen hentet det de trengte av strø til dyrene i form av sagflis og kutterflis. Dessuten ble ofte maskinene stilt til disposisjon for innbyggerne i kretsen, og sagen ble brukt av personer som ville skjære materialer til eget hus - både til reperasjoner og nybygg.

4. Generasjon

Sønnene til Karl og Peder hadde nå i flere år gått ut og inn av båtbyggeriet, sett hvordan båter ble konstruert, lært om forskjellige byggeteknikker og prøvd seg på forskjellig operasjoner i forbindelse med båtbyggingen. Likevel var det først fra 1959/1960 de gikk aktivt inn i båtbyggerfaget i firmaet.
Plastbåtens inntreden

Generelt kan vi vel si at trebåten hadde sin storhetstid fram til ca. 1970. Vi begynte nok å merke konkurransen fra andre byggematerialer noe tidligere, men det var nok først fra 1970 vi nærmest opplevde en "eksplosjon" av småbåter bygd i glassfiberarmert plast.
Det var derfor naturlig at også Øvre Tune Båtbyggeri prøvde å følge med i utviklingen.
Det ble konstruert 6 forskjellige typer plastbåter ved bedriften som ble solgt i et ganske stort antall. Båtene gikk under navn som "Ø.Tune-båt 13 åpen", "Ø.Tune-båt 13 med dekk og vindskjerm", "Ø.Tune-båt 15", "Ø.Tune-båt 16 åpen", "Ø.Tune-båt 16 med dekk og vindskjerm" og "Ø.Tune-båt 18"
I siste halvdel av 70-årene og fram til i dag har virksomheten i båtbyggeriet blitt trappet betraktelig ned. Fra 1983, etter at Peder Skaars sønn, R. Kristian Skaar (4. generasjon båtbygger) overtok bedriften, har det stort sett vært en enmannsbedrift.
Plastbåtproduksjonen er blitt historie i bedriften, mens den "gamle" "Tunejolla" har fått en viss renessanse og produseres fremdeles. Det samme kan sies om "Lensebåten".

Byggemåter før og nå

Det var stor forskjell på det¨å bygge f.eks. en "Lensebåt" i slutten av forrige århundre, mot det som er tilfelle i dag.
Før

I den første tiden ble bordene skåret ut av stokken ved hjelp av 2 mann og en håndsag. De la stokken på noen bukker. Så slo de stokken fast med bånnhaker og "snorslo" stokken, (en snor som var innsatt med kritt, strukket langsetter stokken, løftet opp fra stokken hvor på man slapp snoren igjen) dermed satt det igjen en krittstrek på stokken som man kunne skjære etter.

Deretter gikk en mann over stokken og en under. Han som var over, styrte saga etter krittstreken, og slik ble bordene skåret ut. Deretter ble de tørket og håndhøvlet.
Tykkelsen på hvert bord kunne variere - avhengig av hvor nøye de hadde vært når de skar bordet.
I denne tiden brukte man også "grodde" spanter, dvs. at spanten var skåret ut og høvlet av et tre som hadde slik form at spanten kunne være ett trestykke som gikk fra esing til esing.
Dette medførte at man gikk i skogen på utkikk etter trær som naturen hadde formet på de mest underlige måter. Både roten og stammen på treet var med i vurderingen (dvs. hvilken vinkling roten hadde i forhold til stammen) når man valgte ut trær til dette formålet.

Furu som spant-emne

Det samme var tilfelle når man skulle ha treemner til "krøkkene" (sittetoften for og akter i "Lensebåten").
Treet ble gjerne kappet ca. 1 m. over terrenget. Resten av stammen sammen med en "arm" av roten
kunne brukes til emne som "krøkkene" ble skåret ut av.

Fremre rokloss på "Lensebåen" ble skåret ut av en furustokk i tilknytning til en solid furukvist - slik at fremre tollepinne var en del av furukvisten.

Selve byggingen startet med at kjølen ble "strukket" og for- og akterstevn ble festet til kjølen. Deretter ble kjølbordene felt inn i kjølen på hver side. De resterende bord ble sammenføyet til hverandre ved hjelp av stålnagler som ble "neiet" på innsiden av båten. Dette var praktiskt når vårpussen skulle foretas. Det var enklere å skrape vekk gammel maling, og man slapp å bli hindret av roer som lå utenpå bordene. Alle bordganger ble "bladskjøtet" i tilknytning til en spant.

Nå

Båten er den samme og selve byggeteknikken er mer eller mindre den samme, men bruksområdet for båten er vesentlig forandret.
Tidligere ble båten bare brukt som robåt (av og til som seilbåt). Dessuten ble den i vesentlig grad brukt i "fløtingen". Her kunne belastningen bli temmelig stor både når det gjaldt last (tunge vaierbunter) og det å bli klemt mellom tømmerslep og slepebåt.
Ved nåtidens bruk blir ikke båten utsatt for de samme påkjenninger, derfor bygges den ikke med like mange spanter og forsterkninger som tidligere.
Om man sammenligner byggemåten i tidligere tider med den som praktiseres i dag, vil man fort kunne konstatere at "gammel" byggemåte ville bli så kostbar at ingen ville kjøpe båten om den ble praktisert i dag. Derfor er vi avhengig av mer moderne maskiner som medfører at antall arbeidstimer blir vesentlig redusert sammenlignet med det som var tilfelle før.

Det møysommelige arbeidet det var å gå i skogen for å finne emner, kan vi i korthet si er erstattet av lim og lamineringsteknikker. Det er ikke mange som går i skogen og leter etter "grodde" emner i dag - emner som naturen har formet for dem.
Samtidig er det litt trist at de fleste av vår tid ikke eier dette samspillet med naturen som våre forfedre hadde.
Link til bildet: https://skaarpictures.com/iGalerieSkaar/?q=item/9869-2016-12-12-0074

Filnavn:

2016-12-12-0074.jpg